Bloggbloggs valgekstra 5: Flertallsregjering og utenrikspolitikk

25.aug.2005@ 00:53:15
Jens Stoltenberg lokker oss med muligheten for en flertallsregjering, mens den sittende regjeringen prøver å skape utrygghet omkring hvilken utenrikspolitikk en ny regjering vil føre. Hva mener bloggbloggpanelet om disse sakene?

I panelet:
Andreas (fra Andreas sin blogg,den eneste i panelet som driver aktiv partipolitikk. For RV.)
Bjørn Stærk (Bjørn Stærk blog)
Brigt Dale (fra Inntastet.)
Drusilla (fra Dagens Onde Kvinner)
Torstein Viddal (fra norvegia)
October (Octobers Blog)
Vam Pus (fra Vam Pus' verden)
Øyvind Strømmen (Stemmen fra Belgia, Dilettant.no og Moonshine from Malines)
Pleym Christensen (Fra Liberaleren.no)
Knut Stian Olsen (Fra Meninger om mangt.)

Kåre Willoch har vel en gang sagt noe om at det norske politiske systemet har for mange småpartier, at det gjør det vanskelig å stable på beina en flertallsregjering, og at dette er uheldig for landets styringsdyktighet. Jens Stoltenberg bruker da også muligheten for at den rød-grønne konstellasjonen han representerer har gode muligheter til å få et flertall i stortinget som et av sine beste kort i valgkampen. At det er lettere å regjere med et flertall i stortinget er naturligvis udiskutabelt, men er det så sikkert at en flertallsregjering vil være til landets og velgernes beste? Sagt med andre ord; Er flertallsargumentet til Stoltenberg noe vi bør ta innover oss?

Brigt:
Ja, fordi det vil kunne bety en mer stabil politisk konstellasjon som på sikt kanskje fører til klarere skillelinjer mellom maktkonstellasjonene. Hva gjelder flerpartisystemet, så vil fraksjoneringskaper i større partier arte seg som minst like forvirrende og uklart. Jeg heller derfor mot å se fordelen av at partiene fremstår som selvsstendige organisasjoner som stiller helt frem til valget, og som ikke forties eller presses til absoluttt lydighet til en flertallsbestemmelse innenfor en partiorganisasjon.

Drusilla: Ja det er det. Et system der et miniparti kan få statsministerposten er verken i demokratiets eller velgernes interesser.

October: Nei. Jeg tror flertallsargumentet er meget oppskrytt om dagen. Dette har jo også tidligere statsråder sagt. Det kan illustreres med et eksempel. Ta dagens regjering, og utvid den med FrP for å få en flertallsregjering. I dag er det slik at det er tre partier som skal bli enige om felles politikk, og så må de ut å kompromisse. Der kan de velge mellom flere partier for å få flertall. De har brukt SV i for eksempel miljøpolitikken. De har brukt AP i større saker hvor den ansvarlige akse fra AP til H normalt tar ansvar. Og de har samarbeidet med FrP på en rekke andre saker. Jeg tror dette er mer styringsdykting enn om de hadde tatt med FrP i regjering. Den politiske bredden ville blitt svært mye større når man tenker over det, og det er noe helt annet å stå bak en felles politikk enn å inngå det som åpenbart er kompromisser på stortinget hvor man også kan velge mellom flere partnere som står seg nærmest. Når man ser på hvordan FrP helt meldte seg ut når det gjaldt den største reformen i perioden, pensjonsreformen, så er jeg overbevist om at styringsdyktigheten ville blitt betydelig mindre i flertall sammen med FrP i regjering. Rett og slett fordi man hadde blitt enig om mindre enn dagens tre partier har klart og få kompromiss med i regjering.
I regjeringsdebatten skal man jo også huske på at dette ville flyttet tyngdepunktet i betydelig grad. Og når det klages over at det er udemokratisk at et så stort parti som FrP ikke kommer med i regjering, så skal man jo huske på at i en slik flertallsregjering ville tyngdepunktet bli flyttet lengre fra sentrum i norsk politikk.
Dessuten er det jo definitive demokratiske utfordringer å hanskes med om man legger opp til å utelukke betydelige velgergrupper. Uten at jeg ser veldig store gevinster med å gjøre det.

Andreas: Nei jeg er ikke sikker på at det er til landets beste, det har heller ikke vært så mange flertalsregjeringer etter krigen heller.

Øyvind: Vi har en mindretallsregjering nå. De ser ut til å ha styringsdyktighet nok. Kanskje litt vel mye styringsdyktighet, til og med.

Knut Stian: Flertall på stortinget er selvsagt viktig, men ikke for enhver pris. Stoltenberg har et poeng når han argumenterer for en flertallsregjering, men den sittende regjeringen (og mange andre regjeringer etter krigen) har vist at landet fint kan styres av en mindretallskonstellasjon.
Jeg er litt redd for at det blir kun to reelle alternativer med tiden. At det etterhvert vil ligne på USA der man kun har to reelle valgmuligheter. Jeg mener at flere mindre partier viser litt mer av nyansene og
valgmulighetene vi har.

Bjørn Stærk: Et av demokratiets viktigste oppgaver er å hindre politikerne i å gjøre for mye.  Paradokset er at du ikke kan oppnå store endringer utenom via politikerne, så selv gode liberalere som i prinsippet er
skeptisk til politikere lar seg friste til å bli politikerdyrkere. "Jada, det er farlig med makt, men vi skal ikke gå i den fellen."  Jeg stemmer på et parti, FrP, som på noen områder er ganske radikalt og uforutsigbart, men jeg vil ikke at de eller noen andre sånn plutselig skal få all makten de drømmer om.  Det er ikke sikkert at en flertallsregjering basert på en bred koalisjon er så farlig, for der må man inngå en del kompromisser, men en regjering som ikke får til noe bekymrer meg mindre enn en som kan gjøre hva den vil.

Vam Pus: Det er mer "checks & balances" for en mindretallsregjering som ikke kan herje fritt med makta, så det vil jo komme an på hva det flertallet pønsker på. På en annen side, skal man gjennomføre reformer
må man kunne ta valg som ikke vipper en av pinnen dersom det oppstår noe ubalanse. Man bør stemme etter samvittighet, ikke det man tror kan være taktisk hvis-om-atte... Dessuten - det pleier å virke avskrekkende på nordmenn at Bush har flertallsposisjon i Kongressen..dersom det hjelper på spørsmålet.

norvegia: Hvis USA er Sovjetunionen, er Norge Litauen. Og her skal det altså avholdes «frie valg»? Joda, vi må kalle det det, alt annet blir for bedrøvelig, men vi må samtidig huske der bak et sted at Bush, da den karen var innom, spurte Bondevik om hvordan det gikk med Carl I. Hagen og budsjettforhandlingene. Bush bryr seg. Og at Litauen gang på gang «valgte» kommunismen og troskapet til den allierte Sovjetunionen.

Pleym: Stoltenbergs museumsalternativ er i hvert fall ikke noe alternativ å trakte efter, flertall eller ikke! Den nåværende regjeringen har 3 mulige flertall for sin politikk i Stortinget - med hvert av de 3 store opposisjonspartiene. Problemet er at disse 3 kan slå seg sammen mot regjeringen. Nettopp dette har vært regjeringens hodepine. Ikke siden 1961 har noe parti hatt flertall bak seg. Derfor er sentrumsregjeringer som spiller på vekslende flertall mer regelen enn unntaket. Problemet oppstår naturligvis når notorisk upålitelige partier som FrP skal være samarbeidspartner. Det har Bondevik, Solberg, Høybråten og Sponheim fått merke. Regjeringspartiene burde naturligvis hver dag frem til valget poengtere at det beste utgangspunkt for en stabil ikkesosialistisk regjering er at velgere som ikke ønsker Jens og damene stemmer på H, KrF eller Venstre. Det vil ta brodden av Jens’ kritikk mot manglende flertall på B-siden, og samtidig gi Carl I. Hagen lang nese.

Uten at vi skal verken selge skinn eller skyte bjørner riktig ennå så er det vel mye som tyder på at det blir nettopp Stoltenberg og rød-grønn regjering etter valget. Mange har forsøkt å så tvil om hva slags utenrikspolitikk vi vil få med en slik regjering, naturlig nok. Er det noen grunn til uro, eller eventuelt optimisme? Hvilke endringer, om noen, vil vi få i utenrikspolitikken med en AP/SV/SP-regjering? Trenger vi en kursendring i utenrikspolitikken?

Drusilla: Drusilla er vel svakt optimist i forhold til at vi kan få en utenriksminister som er tydeligere hva forholdet til USA gjelder. Der trenger vi etter min mening en kursendring, som i at norske soldater som jobber under USA setter kursen hjemover. Har en følelse av at mye vil være ganske personavhening alt etter som hvem som får posten i den endelige kabalen.

Vam Pus: Hvis Norge skal hive seg med på "Blame America First"-koalisjonen til Jaques Chirac og følger hans visjon om Kina som en verdig motpol til Store Satan, så kan det jo bli riktig interessant. VamPus forsøkte å oppdatere seg på SVs utenrikspolitikk og finner lite. Prinsipprogrammet deres er ikke tilgjengelig for tiden. Er det urimelig å anta at det har noe med regjeringssamarbeidet å gjøre? Det er vel mulig å flytte fra landet selv om Erik Solheim er utenriksminister...

Bjørn Stærk: Utenrikspolitikken vår betyr egentlig ganske lite for tiden.  Det ene store spørsmålet som er viktig for oss er EU, men der er heldigvis alle potensielle koalisjoner for splittet til å gjøre noe dumt.  Det er synd hvis en rød utenriksminister oppfostret på anti-amerikanisme og pasifisme skal hindre oss i å hjelpe til i steder som Afghanistan, men utover den konkrete effekten av noen hundre folk her og der har
utenrikspolitikken vår mest symbolverdi.  Det er f.eks. lite en utenriksminister kan gjøre som øker eller reduserer sannsynligheten for et terrorangrep i Norge.  Det vil riktignok være ganske flaut med en utenriksminister fra SV, men tenk så mye billig materiale vi bloggere vil få.

Knut Stian: Jeg tror ikke det er noen særlig grunn til  uro med de rød/grønnes utenrikspolitikk. Endringene vil antakelig bli minimale i forhold til dagens politikk. Selv SV har forstått at vi ikke kommer utenom NATO og Sp har tydligvis lagt EØS-striden på hylla og innsett at den avtalen er kommet for å bli og at de ikke hadde kommet i en eventuell regjering med det mål for øyet å melde Norge ut av EØS. Kanskje blir de 12 stabsoffiserene vi har i Irak kalt hjem, men Afghanistan-operasjonene tror jeg vil holde frem.

Andreas: Jeg tror ikke det vil bli så mange endringer, alle tre partiene var for bombinga av jugoslavia (1999) innvasjonen av Afghanistan (2001) og irak-krigen (2003), de var også enige i at Norge skal hjelpe til med å trene opp irakiske quislingstyrker (selv om SV etter store diskusjoner innad byttet mening). Vi trenger en endring i utenrikspolitikken, vi trenger en politikk som ikke stiller vårt "forsvar" til disposisjon for
stormakter som USA (og kansje EU i fremtiden).

Øyvind: Trenger vi en kursendring? Vel, mitt drømme-Norge er selvsagt et Norge som støtter de i verdens skoleklasse som alltid har blitt mobbet av en eller annen bølle i syvende klasse, et Norge som kjemper for omfattende miljøvernavtaler internasjonalt og et Norge som presser for en langt mer omfattende ulandsgjeldsslette enn hva som er tilfelle i dag. Men hvilken kursendring er det man venter seg? Hva var det som var så annerledes forrige gang Stoltenberg var sjef? Hvis Jon Michelet ble utenriksminister - da kunne vi kanskje begynne å snakke om kursendring. Slik det er nå hører Norge pent hjemme i Den Rike Aksen, uavhengig av om det ledende partiets logo er en rose eller en slags blå vimpel.

Brigt: Jeg tror ikke vi vil se noen dramatiske endringer i utenriks- og sikkerhetspolitikk umiddelbart. Til det er Ap's preferanser for like den nåværende regjeringens og SVs muligheter til å virkelig påvirke for små. Et SV med erfaring med å lede vil på sikt kunne påvirke de strategiske valg regjeringen tar på sikt, noe som for eksempel vil kunne ha betydning i forhold til norsk deltakelse i krigshandlinger i utlandet. Hva gjelder NATO-medlemskap og EØS-avtalen, så har SV klokelig signalisert at de ikke vil gå inn for å trekke Norge ut av disse forpliktende avtalene i løpet av neste stortingsperiode. En hvilkensomhelst annen holdning ville forkludre deres sjanser til å regjere. Jeg tror allikevel det vil bli et problem for SV kun å skulle kjempe for full  barnehagedekning og fjerning av kontaktstøtten; et SV som nisjeparti for disse forholdsvis små sakene vil ikke opparbeide seg den erfaring man bør ha for å tenke langsiktig og helhetlig styring.

October: Jeg tror ikke vi trenger en kursendring i utenrikspolitikken, og jeg tror den viktigste forskjellen vi vil kunne se med en rødgrønn regjering vil bli endring på retorikk, mer enn endring på politikk. Det er etter mitt skjønn lite å bekymre seg for i utgangspunktet. SV vil lempe seg på sikkerhetspolitikk. AP vil holde EU i bakgrunnen. Eneste som kan skape litt spenning på den fronten er dersom selve utenriksministeren kommer fra SV.

Pleym:  Mest mulig tilknytning til EU (økonomisk)har det vært bred enighet om helt siden 1972. Her blir det ingen endringer. Enigheten om NATO har vært like bred. Hvis SP og SV skulle forsøke å rote det til, har Ap alltids H og FrP i bakhånd. At det blir forskjeller, er åpenbart. Hvorfor skulle SV gå inn i regjering uten å få en hånd på rattet i det som lenge var partiets mest åpenbare eksistensberettigelse; sikkerhets- og forsvarspolitikken? At SP har gått i en bue utenom Ap og lagt seg vel til rette i SVs favn vil nok overraske partiets mer konservative velgere. Det blir nok noen endringer – men det er de harde drakampene efter en eventuell valgseier som avgjør. Erik Solheim vil ikke være noen ulykke som utenriksminister. Men fri å bevare oss for Åslaug Haga og Hallgeir ”Castro” Langeland!

norvegia: Med en «rødgrønn» regjering vil Norge støtte USA/UKs krig mot Iran, i tillegg til de tre forrige krigene som vi fortsatt vil støtte, med tropper og utstyr.
Patetiske menskene som går på limpinnen enda en gang! Og tror på krigspropagandaen om at Iran har masseødeleggelsesvåpen, akkurat som Irak liksom hadde det og kunne bombe London i løpet av 45 minutter.
Det avskyelige og motbydelige ved all partipolitikk er nettopp det vi har vært vitne til i forbindelse med det siste årets samling av opposisjonspartiene. SV som er grunnlagt på NATO-motstand syntes plutselig både Irak- og Afghanistan-krigen var grei, så lenge de norske Østfront-soldatene er under NATO-kommando, formelt sett, og ikke USAs. As if you can tell the difference. (Hei Kristin, psst, USA er sjefen i NATO.) Så det virker teit, og det føles som du bøyer deg for å hviske noe alle har forstått til den teiteste jenta i klassen, men det er selvsagt en teithet og keitethet som skal sjarmere og kamuflere det mye verre: At Norge ikke har stort mer valg og demokrati enn Det Nye-Irak eller Afghanistan.

Øyvind: En forskjell kan jeg håpe på. At vi får en statsminister som tør å kalle det krig neste gang Norge går til krig.

Neste gang på bloggbloggs valg-ekstra: Er vi alle sosialdemokrater, og Klassekampen hevder at Høyre er verst på personangrep. Er paneldeltagerene enige? Følg med følg med!

Forrige: Innvandring, kriminalitet og FrP

Neste: Sosialisme og personangrep

Bloggbloggs valgekstra hovedkvarter

Kommentarer:
Postet av: Tor Andre

Jeg er flertallsregjeringsfundamentalist. Med flere stemmer tilrådighet hadde minst en stemme gått til Ap for å fronte den første flertallsregjering på mange år.

'Checks-and-balance' er uansett rimelig svakt i det norske systemet med en utøvende makt utgått av Stortinget, et i praksis ikke-eksisterende tokammersystem og domstoler som i liten grad fatter dommer med samfunnavgjørende konsekvenser.

Da vil jeg ha en stabil utøvende makt (helst kombinert med oppløsningsrett for Stortinget). FrP er nederst på listen over stemmesedler jeg vurderer (sammen med SV og RV), men mener at det parlamentariske grunnlaget for dagens regjering burde hatt en fastere og mer langsiktig avtale.

Bondeviks opphøyning av mindretallsregjeringer som samarbeider til begge sider til et ideal lyder som fingernegler på en tavle i mine ører.

25.aug.2005@ 16:44:37
URL: http://www.typiskta.com
Postet av: October

Mindretallsregjeringer er ikke noe ideal, men i dagens situasjon vil mindretallsregjeringen være mer fleksibel til å få igjennom politikk - og faktisk føre en politikk nærmere de sentrumsverdier svært mange velgere - på alle "sider" av politikken - tiltrekkes av. I forhold til å gå i regjering med FrP.

Det må være lov å ikke ville stille seg bak felles politikk med en politisk motstander som står langt fra seg selv.

Jeg har ingen tro på større styringsdyktighet. Interne stridigheter ville blitt større med FrP som en del av regjeringen og man hadde kommet frem til mindre kompromisser innad enn hva man gjør i dag.

Mulig flertallsregjeringen på venstresiden kan ha en stor styringsdyktighet. I så fall må den skyldes at alle løper fra mye av egen politikk uten problemer.

25.aug.2005@ 19:31:52
E-post: ottobre@gmail.com
URL: http://october.motime.com
Postet av: Trond

Problemet med flertallregjeringer med Ap i spissen er at den politiske makten blir flyttet fra regjering og storting til folkets hus. Jeg ønsker på ingen måtte Walla som statsminister.
Når det gjelder FRP og deres inntreden i regjering bør dette fortsatt avises. Et parti som ikke har vist seg å være til å stole på etter å ha gitt dem utalige sjanser bør ikke få regjeringsmakt. Vi leker ikke politikk.

28.aug.2005@ 15:18:59
URL: http://trond.weblogg.no
Postet av: Øyvind

Støttes. Regjeringen Valla er ikke noe jeg heller har spesielt lyst på. Eneste trøst er at i 2009 kommer det garantert til å bli flertallsregjering fra borgelig side.


Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.abcblogg.no/index.bd?fa=tb.add&id=192226
hits